VG rapporterer med stor bekymring at Associated Press (AP) har mistet presseadgangen til Det ovale kontor og Air Force One. Årsaken? AP nekter å bruke betegnelsen «Gulf of America», som Trump-administrasjonen har innført, og insisterer i stedet på «Mexicogolfen». White House Correspondents Association kaller dette et «lærebokeksempel på brudd på ytringsfriheten».
Men vent litt. Er dette virkelig en krenkelse av ytringsfriheten, eller ser vi nok en gang hvordan mediene skaper skandaler når det tjener deres egen agenda, mens de samtidig ignorerer – eller aktivt støtter – langt verre eksempler på sensur og utestengelse av meningsmotstandere?
Når gjelder ytringsfriheten – og for hvem?
Ytringsfrihet betyr at staten ikke kan straffe deg for meninger du ytrer. Det betyr ikke at du har automatisk rett til presseakkreditering i Det hvite hus, akkurat som VG selv fritt velger hvem de gir spalteplass til. Det som her fremstilles som en trussel mot pressefriheten, er i realiteten en redaksjonell beslutning fra Trump-administrasjonen – en praksis mediene selv utøver daglig.
Hvor ofte ser vi for eksempel VG, NRK eller Aftenposten gi plass til liberalistiske perspektiver? Når var siste gang misesianistiske økonomer fikk anledning til å forklare hvordan frimarkedsprinsipper kunne ha løst økonomiske problemer langt mer effektivt enn statlige inngrep? Når var forrige gang en journalist fra et alternativt, høyreorientert mediehus ble tatt seriøst av den etablerte pressen?
Dette handler ikke om ytringsfrihet. Det handler om makt. De som dominerer medielandskapet, har lenge brukt sin posisjon til å velge hvilke stemmer som blir hørt – og når de selv får smake på sin egen medisin, roper de opp om udemokratiske tilstander.
AP driver politikk, ikke journalistikk
VG fremstiller APs beslutning om å holde fast ved «Mexicogolfen» som et nøytralt, journalistisk prinsipp. Påstanden er at de velger det «internasjonalt anerkjente» navnet. Dette er en finurlig retorisk manøver. For hvis vi legger samme logikk til grunn, hvorfor har VG og resten av pressen vært så ivrige på å bytte ut «Kiev» med «Kyiv»? Hvorfor har de tilpasset seg hver eneste navneendring foreslått av det internasjonale etablissementet – men plutselig funnet ryggrad til å protestere når det er Trump-administrasjonen som gjør det?
APs beslutning er ikke journalistikk. Det er en politisk posisjonering. Å bruke eller ikke bruke bestemte ord er en del av et språklig narrativskifte som bevisst brukes for å signalisere lojalitet eller motstand. AP har gjort et valg: de ønsker å motarbeide Trump-administrasjonens retorikk. Greit nok – men da må de også akseptere konsekvensene av det.
Hvem brydde seg da konservative medier ble utestengt?
Mens VG nå skriker opp om «trusler mot demokratiet», var det ingen lignende panikk da Biden-administrasjonen fjernet One America News (OAN) og Newsmax fra sine pressebriefer. Ingen bekymring da konservative journalister ble kastet ut av Twitter, Facebook og YouTube i systematiske kampanjer for å marginalisere opposisjonelle stemmer. Ingen VG-artikler om «demokratiets skjøre grunnvoller» da venstreorienterte medier aktivt presset på for å få alternative nyhetskilder demonetisert, shadowbannet eller fjernet fra plattformer.
Men nå? Nå er det plutselig en skandale at AP, en av verdens mektigste nyhetsorganisasjoner, møter motstand fra en administrasjon de åpenbart motarbeider.
Medias monopol på definisjonsmakt
Dette er ikke et spørsmål om pressefrihet. Det er et spørsmål om hvem som får definere hvilke stemmer som skal dominere det offentlige ordskiftet. Mediene har i flere tiår utestengt, latterliggjort eller ignorert meningsmotstandere. De har skapt et system der kun de «riktige» meningene får plass, og hvor visse ord og narrativer dikteres ovenfra.
Når Trump-administrasjonen nekter å danse etter deres pipe, roper de opp om undertrykkelse. Men denne gangen er det ikke de som setter reglene – og det tåler de dårlig.
VG driver ikke journalistikk – de driver maktkamp
Denne saken er en lærebokillustrasjon på hvordan mainstream-media opererer. Når de selv opplever motstand, ropes det opp om «trusler mot demokratiet». Når deres politiske motstandere utsettes for den samme behandlingen, er det derimot bare «nødvendig redaksjonell kontroll».
For VG handler ikke dette om retten til å ytre seg. Det handler om retten til å styre hvem som får gjøre det.
